• 12. april 2020

Påskepyntet alter, foto Bjørg Karin Husa

Vår kapellan Nobukazu Imazu deler denne andakten på 1. påskedag om Jesu oppstandelse og Gud som overrasker.

Foto: Bjørg Karin Husa.

---

For noen dager siden fikk jeg et brev fra en venn som jeg ikke har hatt kontakt med i en lang periode. Jeg ble virkelig positivt overrasket over å få det, fordi jeg ikke forventet at han skulle få kontakt med meg igjen. Livet vårt er fullt av mange overraskelser. Det finnes både positive og negative overraskelser. Overraskelser overrasker oss, særlig når vi ikke har forventninger.

Kvinnene gikk til Jesu grav tidlig den første dagen i uken (første søndag etter Jesu korsfestelse). Jeg tror at de var midt i en dyp fortvilelse. De var så glad i Jesus og fulgte ham over alt. Men deres Herre og Frelser ble tatt som fange, ble pisket grusomt og ble drept på verdens styggeste henrettelsesmetode. De hadde alt sitt håp til Jesus, men alt gikk inn i mørke med hans korsfestelse. De hadde ingen framtid og håp, men bare usikkerhet og fortvilelse. Men likevel kom de til Jesu grav, fordi de hadde en liten tro på Jesus.

Jesus hadde fortalte sine disipler om din død og oppstandelse mange ganger før sin død. Men disiplene hadde nesten glemt hva Jesus sa om sin oppstandelse, fordi deres hjerter var fylt av sorg. Det samme hadde også skjedd med kvinnene i dagens prekentekst. De sørget så mye at de glemte alt det som Jesus sa om sin oppstandelse.

Men Jesus visste at deres sorg skal bli til glede. Det står i Joh 16. 20–22: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.»

Lyset gikk plutselig opp for kvinnene da de fant ut at Jesu grav var tom. Han som ble drept, lå ikke i graven lenger, men Faderen vekket ham opp fra de døde. Men det var ikke nok for dem å se Jesu tomme grav. Gud sendte derfor to engler for å kunngjøre om Jesu oppstandelse og minnet dem også om det som Jesus sa om sin oppstandelse før sin død. Da ble deres hjerter fylt av stor glede og jubel. Jeg tror at de da lovpriste Jesu navn sammen med englene!

Deg være ære, Herre over dødens makt!
Evig skal døden være Kristus underlagt.
Lyset fyller haven, se en engel kom,
åpnet den stengte graven,
Jesu grav er tom!

(NoS 197)

Kvinnene var så glade, men de ville ikke holde denne gleden for seg selv. Straks gikk de tilbake til de andre som kjente og elsket Jesus. Kvinnene ville at deres sorg skulle bli til glede med en gang. De var verdens første misjonærer som hadde et sterk vitnetrang om Jesu oppstandelse til andre mennesker. De måtte løpe til andre mennesker for å fortelle budskapet om Livets Herre.

Gud overrasker oss når vi forventer minst av Gud. Han kommer oftest til oss når vi nesten har mistet vår tillit til ham, ikke orker å be i Jesu navn og erfarer at han har forlatt oss. Kvinnene hadde nesten mistet alt, men beholdt en liten tro på Jesus. Men deres lille tro ledet dem til en større tro gjennom en uforventet erfaring av Jesu Kristi oppstandelse. Av og til trekker Gud seg tilbake fra oss for å sette oss på trosprøve og hjelper oss til å se hvor hjelpeløse vi er i oss selv i denne prosessen. Og han viser seg for oss plutselig før vi mister vår tro på ham totalt. Samtidig hjelper han oss til å se hvor mye han bryr seg om oss. Ved å trekke seg tilbake og komme tilbake, vil Gud at vi skal være stadig mer modne kristne som bygger sin tro på Guds nåde i Jesus Kristus alene. Det er godt for oss å oppleve positive opplevelser med Gud, men vi må lære å stole på Gud alltid, selv når disse opplevelsene blir tatt fra oss. Midt i fortvilelse lærer vi å tro mer på Gud alene.

Paulus visste godt at hans tro kan vokse mest gjennom motgang og fortvilelse. Det står i 2 Kor 1, 8–11: «Vi vil at dere skal vite, søsken, om den nød vi led i Asia. Det var mye mer enn vi kunne bære. Vi så ingen utvei til å berge livet, men regnet oss alt som dødsdømte. For vi skulle ikke stole på oss selv, men på Gud, som oppreiser de døde. Han reddet oss fra den visse død, og han skal gjøre det igjen. Til ham har vi satt vårt håp, og han skal redde oss på ny. Også dere må hjelpe til ved å be for oss. Når mange ber, vil takken for den nådige hjelp vi får, stige opp fra manges munn.»

Amen!