• 1. mai 2020

Gud i koronaens tid

Tekst: Christer van der Meeren, redaktør for Olsvik menighets nettside og menighetsblad

Illustrajonsbilde: Christer van der Meeren, basert på «Skapelsen» av Michelangelo

«Husk at uansett hva som skjer, har Gud enten forårsaket det eller kunnet stoppe det om han hadde villet.»

Slik lød en Twitter-melding fra ateisten Ricky Gervais. Mange kristne kan sikkert gjennomskue at dette ikke er god religionskritikk, og bygger på en gudsforståelse de færreste deler. Men likevel sitter nok mange med spørsmål om hvor Gud er i denne tiden. «Er koronaviruset en straff fra Gud? Hvis ikke, hvorfor tillater egentlig Gud dette?»

Koronaviruset konfronterer oss alle med lidelsens problem. Kirker stenges, og mange spør seg hvor Gud er, om han i det hele tatt er der. Husk at de som har det vondt først og fremst trenger vår kjærlighet og omsorg, ikke skarpsindig teologi og filosofi. Men i tider som disse kommer likevel de store spørsmålene til overflaten og krever å bli tatt på alvor.

Ingen har endelige svar på de store spørsmålene. Ikke jeg heller. Så tenk heller at vi sitter på en kafé (en uvant tanke når dette skrives) og slår av en prat om dette over en kopp kaffe. Eller te, om du vil. Jeg tar gjerne en kopp te.

Gamle problemer

Etter å ta tatt den første slurken av teen min (og brent tungen, som vanlig), sier jeg at dette i alle fall ikke er et nytt problem. Allerede flere hundre år før vår tidsregning sa den greske filosofen Epikur: «Er Gud villig til å forhindre ondskap, men ikke i stand til det? Da er han maktesløs. Er han i stand til det, men ikke villig? Da er han ondskapsfull. Er han både i stand til det og villig? Hvor kommer da ondskap fra?»

Det er ingen enkle svar – heller ikke å fjerne Gud fra ligningen. Kristne tilbys ikke en løsning på det onde i verden, men delaktighet og håp. Og selv i en verden hvor lidelse og død plutselig har kommet ekstra nært, kan kristne snakke selvsikkert og troverdig om håp.

Du ser spørrende på meg over kaffekoppen. Hvordan det? Jeg tar min siste slurk på en stund, og begynner å fortelle om lidelsens natur, syndefallet, og Gud som er midt i vår lidelse.

Lidelse er ikke bare negativt

Om du ved et uhell tar hånden på en varm plate, så trekker du den raskt tilbake. Smerten har beskyttet deg fra skade. Ja, selv smerte med viten og vilje kan være en god ting – bare spør toppidrettsutøveren. Lidelse kan også forme oss på positive måter. Foreldre kan velge å la barnet gå gjennom vonde erfaringer fordi de vet at det vil gagne barnet til slutt.

Dessuten er ikke alt så ødeleggende som vi tror. For hver type virus som er skadelig, er det hundrevis som ikke er det – ja, som sågar er nødvendig for vår eksistens. Eller ta jordskjelv. Bevegelsene i jordens kontinentalplater balanserer jordens land- og vannmasser, regulerer jordens temperatur, og er med på å holde oppe jordens beskyttende magnetfelt. Vi er helt avhengig av mekanismene som dessverre også kan føre til ødeleggende jordskjelv.

Men jeg hører deg spørre: Kunne ikke Gud ha laget en verden uten skadelige virus? Platetektonikk uten jordskjelv? Elektrisitet som ikke gir støt? Ild som ikke brenner?

Vel, biskop Halvor Nordhaug trodde ikke det, i et nylig foredrag om nettopp det ondes problem. Hadde det vært mulig, ja, så hadde det vært verdenen vi hadde levd i. Gud har laget et lovmessig univers – et univers som følger naturlover. Det må det nesten gjøre, sa biskopen, for at vi skal kunne forutsi konsekvensen av våre handlinger, og derfor kunne elske vår neste. Det hadde vært vanskelig å ta gode valg om det ikke var en klar sammenheng mellom årsak og virkning. Det er klart Gud kan gripe inn, og det gjør han av og til, men skulle han gjort det overalt og alltid, så hadde jo naturens lovmessighet vært en saga blott. Slik forstod jeg biskopens poeng, i alle fall.

Guds straff?

Jeg tar en slurk te mens den ennå har litt lunk i seg og tenker på hva jeg skal si om syndefallet, og du benytter anledningen til å skyte inn et spørsmål: «Kan koronaepidemien være Guds straff?»

Nei, det kan vi ikke si. Bibelen gjør det tydelig at om noen er utsatt for alvorlig sykdom eller ulykke, så betyr ikke det nødvendigvis at de er skyldig i alvorlige synder. Se for eksempel Jobs bok, Joh 9, 1–3 og Luk 13, 1–5.

Det betyr så klart ikke at Gud aldri kan gjøre noe slikt. Men vi har ikke fått autoritet til å tolke lidelse som Guds straff. Derfor må vi ta avstand fra påstander om at katastrofer er Guds straff.

Men – og dette er viktig – vi må også ta avstand fra dem som hevder at Gud ikke har noe som helst å si oss gjennom denne pandemien. Gud kan bruke kriser til å si noe, selv om han ikke med egen hånd har ført dem over oss. C. S. Lewis sa det fint: «Smerte insisterer på vår oppmerksomhet. Gud hvisker til oss i vår glede, snakker til oss i vår samvittighet, men roper til oss i vår smerte. Det er hans megafon for å vekke en død verden.»

Pandemien skaper isolasjon, og setter dermed i skarp fokus hvor godt det er å være sammen. Pandemien minner oss om at vi alle skal dø en gang, og gjennom dette kan den føre oss tilbake til den Gud mange lenge har ignorert, som selv ble menneske og led – for å få oss tilbake i et sunt fellesskap med seg, og for å føre oss inn i en ny og herlig verden etter døden.

Da vil det, trass all lidelsen, ha kommet noe svært godt ut av denne situasjonen.

Syndefallet

Men hvorfor er verden så uperfekt, selv om Gud er perfekt og allmektig? Vi kommer ikke utenom syndefallet når vi skal forklare det. Synd er å søke etter vårt eget beste og hevde vår vilje opp mot Guds vilje – at skapningen setter seg over, «vet bedre», enn Skaperen. «La din vilje skje, så lenge det passer med mine planer.»

Syndefallet hadde innvirkning på hele skaperverket. Dette er både vesentlig og vanskelig. Tenk deg en egenrådig roer som nekter å ro på riktig måte. Han ødelegger for alle de andre i båten, og kan sågar også skade selve båten. (Analogier griper aldri det hele, men man må prøve.)

Vi er skapt til å kjenne Gud som vår Far og å nyte og ta vare på skaperverket etter Guds lover. Det gikk ikke lang tid før det feilet, og skaperverket – det som opprinnelig var «svært godt» – ble på noen vis ødelagt. Og Gud veiver ikke bare med en tryllestav for å fikse det: Vi er en del av problemet, og er også kalt til å være en del av løsningen.

Vi kan likevel stole på Gud

Teen min er visst blitt kald. Det er helt greit – sånn går det gjerne i gode samtaler.

Vi kan debattere i det uendelige hva en god, kjærlig og allmektig Gud burde, skulle eller kunne gjort, uten å finne et godt svar. Vi må heller stille et annet spørsmål: Finnes det, trass verdens ufullkommenhet, bevis for at det finnes en Gud vi kan stole på?

Her må vi svare et rungende og tydelig «JA!» For Gud er ikke fremmed for vår lidelse; han står ikke utenfor og ser på. Gud ble selv menneske av kjøtt og blod, og led og døde på korset for å bringe oss tilbake i god relasjon med Ham i hans oppstandelse. Den kristne Gud ikke bare kjenner til, men har kjent og kjenner vår smerte og lidelse. Hebr 4, 15: «For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi». Gjennom korset og oppstandelsen har Gud vist at han er spesialist på å snu vondt til godt, fortvilelse til håp, død til liv.

En kristen er ikke en person som har løst lidelsens problem, men en som elsker og stoler på Gud, som har lidd for oss.

Husk evigheten!

Vi reiser oss og takker hverandre for samtalen, og jeg avslutter med at vi må huske evighetsperspektivet. Gud er ikke primært er opptatt av å redde våre jordiske liv, men våre evige sjeler. «Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår.» (Rom 8, 18) Og senere: «For jeg er viss på at verken død eller liv … skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8, 38–39) Paulus hadde opplevd mye lidelse, og visste godt hva han snakket om.

Uansett hvor nådeløst døden kommer til dem som minst fortjener det, så er ikke det slutten. «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut», heter det i 1 Kor 13, 12. Jeg lurer: Hvis sløret mellom den synlige og den usynlige verden ble trukket tilbake for et øyeblikk, og vi kunne se hvordan våre kjære som har gått bort, har det nå – kan det da tenkes, i lys av det vi vet om Kristus, at alle våre bekymringer om Guds håndtering av situasjonen umiddelbart ville forsvunnet?

Jeg tenker det.

Gud er med oss i vår lidelse hver dag, og led selv som menneske for å redde oss til et evig liv sammen med Ham. Det er kjernen i hvorfor kristne, også i denne situasjonen, kan sette sin lit til Gud og bevare håpet.

Du kan finne mer om temaet i boken «Where is God in a Coronavirus World?» av John Lennox, videoer fra YouTube-kanalen «Unbelievable?» (f.eks. denne), og NRKs morgenandakt 29. april.