• 14. april 2021

Taket i Olsvik kirke

Tekst: Heidi Merete Baird

«Det er folk som er kirken; kirkebygget er bare et bygg». Har du hørt dette?

Ja, det er sant at de troende utgjør kirken. Gjennom tiden har kristne samlet seg på all slags steder, åpent og i skjul. Likevel tror jeg mange under pandemien har opplevd et savn når kirkebyggene har vært mye stengt. Kanskje kirkebygget var mer enn sement og tre?

Mange av oss har et sterkt forhold til hjemmet vi vokste opp i. På vondt, om vi ikke ble tatt vare på der. På godt, om det var et trygt sted å være. Huset der du kranglet med søsken, rommet der du bygget Lego og jobbet med hobbyprosjekt, kjøkkenbordet du spiste skiver med fårepølse, vinduet du kikket ut av for å se om det var snø nok til en snømann. Uansett hvilke minner vi har, vil sjeldent huset du vokste opp i være «bare» et hus, på lik linje med de andre rekkehusene i gaten. Det var et hjem og et sted der livet ditt utfoldet seg i mange år.

Der du bor nå er heller ikke bare en bygning. Det lukter kjøttkaker eller indisk, kaffe eller brød, parfyme eller grønnsåpe. Du har trolig en stol du helst sitter i, bilder på veggen av de du er glad i, strikketøy, TV eller bøker som viser hva du bruker kveldene på. Du former hjemmet ditt, og hjemmet blir en ramme rundt dagene dine. Min leilighet er ytre sett lik mange andre der jeg bor, men når jeg låser meg inn, kjenner jeg at her er jeg hjemme.

Orgelet i Olsvik kirke

Kirkebygget er også et bygg med historie. Historien til alle troende som har vært der. Et hjem med stort kjøkken, mange redskaper og skapet fullt av mel og gjær er et hjem det er lett å bake i. Kirken er laget for at det skal være et sted som hjelper oss å bli kjent med Gud og tilbe han. Orgelet er der for at vi skal synge salmer, lovsanger og lytte til musikken. Stoler eller benker gjør det mulig å sitte der en stund, å bruke tid. Kunst og krusifiks vil formidle noe av hvem Gud er. Døpefonten er der for at barna skal få del i troen, og minner oss på at vi har blitt knyttet sammen med Jesus i dåpen. Kalken og disken er der for at vi skal få Jesu legeme og blod. Boken med kirkeårets tekster er der for at vi skal høre Guds ord. Lysgloben er der for at vi skal tenne lys i bønn, med eller uten ord.

Ingenting er tilfeldig i kirken. Tingene har en intensjon, at det skal skje et møte mellom Guds nåde og oss som er der. Eller som sagt i liturgien for innvielse av kirker: «Til Guds ære og hans menighets oppbyggelse ved troen på Jesus Kristus.»

Kirkebygget har historien til alle kristne søsken som har vært der før. Det har også din egen historie; hva du har erfart i dette rommet. Kanskje du er knyttet til flere kirker. Konfirmasjonskirken din, kirken du har giftet deg i, en kirke du gikk i der du bodde før, en kirke du husker for en gravferd for en som stod deg nær. Du kan se for deg de ulike kirkene: en stor domkirke, en landsens kirke, en moderne arbeidskirke, et lite forsamlingshus i grenden. Til sammen har de vært med på å forme troen din. Noen ting måtte du legge fra deg etter hvert; noe tok du med videre.

Kirken i solnedgang

Også utenfor kirkebygget erfarer vi Gud. Alene eller i små grupper i hjemmene, på ulike samlingsteder og i naturen.  Likevel, å få være i et kirkebygg er ingen liten ting. Når smittetall tillater det og du kjenner deg trygg, er du velkommen tilbake i Olsvik kirke. Og er du forhindret på den ene eller andre måten, så send gjerne en bønn for dem du vet samles der. Enten du går forbi et kirkebygg eller bare er der i tankene, bruke gjerne bønnen fra vigsling av kirkerom:

«Fred være med dette hus og med alle som går inn i det».