• 9. april 2020

Skog

Vår kapellan Nobukazu Imazu deler denne andakten på Skjærtorsdag om Guds tilstedeværelse i skaperverket.

Foto: Nobukazu Imazu

---

Kristendommen omtales vanligvis som et typisk eksempel på teisme. Da ser man at det finnes en personlig gud som står utenfor verden og eksisterer uavhengig av den. Gud og skaperverket er ikke ett. Det er en sterk motsetning mellom gud og skaperverket i teisme, siden gud er skaperen og skapervektet er skapt.

Panteisme lærer derimot at alt er gud, det vil si at verden er guddommen, i motsetning til teisme, som legger til grunn et skille mellom guddom og skaperverk. I mitt hjemland Japan finnes en naturreligion som henter shintoismen. Shintoistene ser guder overalt i skaperverket; fjell, steiner, trær, dyr, etc.

I februar var jeg med på en religiøs klimakonferanse i Bergen. Da var det mye prat om at kirken burde hente mer inspirasjon fra panteisme for at vi kan lære å leve mer i harmoni med naturen. I kristendommen behandles naturen oftest som et objekt som mennesker skal forvalte etter Guds vilje. Men folk i panteisme lever mer harmonisk med naturen, fordi naturen er guddommelige. For meg virket dette litt for enkelt!

Jeg mener at kristendommen er en teisme, men kan også tolkes panteistisk på en positiv måte. For kristendommens gud, den treenige Gud, ett vesen og tre guddommelige personer, er universets skaper, men vil samtidig være i hele skaperverket. Han er overalt og i alt samtidig. Gud og universet er ikke ett, men Gud forener seg med det gjennom kjærlighet.

Tenk på Jesu Kristi inkarnasjon! Den allmektige Gud ble en del av skaperverket i Jesus Kristus. Han som er evig, kom inn i det materielle ved å ta bolig i menneskekropp. Han som er usynlig, viste seg som et synlig menneske i historien. Han som har skapt alt i universet, ble født og døde som menneske for å frelse hele skaperverket. Kristendommens lære om Guds inkarnasjon i skaperverket, er meget unik i sammenligning med de andre teistiske religionene, jødedom og islam. Guds inkarnasjon er helt utenkelig både for jødene og muslimene.

Guds inkarnasjon i skaperverket har ikke skjedd én gang, men gjentas i nådemidlene, særlig i nattverden. Jesus sa om nattverden: «Detter er min kropp», og «dette er mitt blod». Ved innstiftelsesordene og påkallelse av den Hellige Ånd, skjer et stort under i nattverdsfeiringen. Den opphøyde Gud kommer til oss og inkarnerer seg i det materielle for å gi seg selv til oss, akkurat som Gud ble menneske i Jesus Kristus for to tusen år siden. Den opphøyde Gud vil engasjere seg i hele skaperverket uten å miste sin totale annerledeshet og selvstendighet.

Jeg tror at vi får en brennende kjærlighet til hele skaperverket når vi ser hvor høyt Gud elsker det. Målet med Guds frelse handler ikke bare om menneskeslekten, men også om hele skaperverket.

Østkirken har alltid hatt et større fokus på harmonien mellom skaperen og skaperverket. Vi i Vestkirken kan bli svært overrasket over deres brennende kjærlighet til skaperverket. I midten av 1900-tallet bodde en munk i Hellige Johannes kloster på den greske øya Patomos. Han var en berømt åndelig far og hjelp utallige mange mennesker til å komme videre i deres åndelige liv. Men han elsket ikke bare mennesker, men også hele skaperverket og naturen, særlig trær. Han pleide å si: «Vet du at Gud gav oss ett påbud til, som ikke ble skrevet i Skriften? Dette er et påbud å elske trær.» Han var overbevisst om at den som ikke elsker trær, ikke elsker Jesus heller.

Amen!