• 3. april 2020

Solnedgang Fæsteråsen Christer van der Meeren

Søndag 5. april er det palmesøndag. Siden vi ikke kan ha gudstjeneste, deler vår kapellan Nobukazu Imazu i stedet noen betraktninger om prekenteksten her på nettsiden. Prekenteksten er Joh 12, 12–24 og handler om Jesus som rir inn i Jerusalem, og som taler om sin død.

Bildet er av solnedgang fra toppen av Fæsteråsen. Foto: Christer van der Meeren.

---

Jesus er kongenes konge, men han red på et esel da han kom inn i Jerusalem. Han red ikke på en hest, slik konger pleie å gjøre for å vise sin storhet og makt. Jesus ville være en annerledes konge da, og ønsker ikke å bli satt i vår menneskelige målestokk.

Folket i Jerusalem hyllet Jesus som en stor helt som ville gi Israel politisk og nasjonal selvstendighet fra det romerske riket. Derfor frydet de seg over å se Jesus, mens de ropte høyt: «Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!» Men de samme folket korsfestet Jesus da de oppdaget at Jesus ikke var interessert i å kjempe for deres sak. Jeg tror at de var svært skuffet over en Guds Messias som lot seg selv bli pisket og korsfestet passivt.

Vi har så lett for å sette han i våre menneskelige kategorier. Men jeg synes det er viktig å ha en meget ydmyk holdning i møte med Gud, fordi han er helt annerledes enn oss. En gammel kristen forfatter skriver om sitt møte med Guds uendelighet: «Tenk deg en bratt, loddrett klippe med et overheng aller øverst. Forsøk å forstille deg hvordan de ville føles å sete foten på kanten av stupet; når man ser ned i avgrunnen under seg, finner man intet feste for foten, ingenting å klamre seg til.»

Jeg har merket at vestlige menneskers tankegang er rasjonalistisk. Det betyr at man må ha et bestemt fokus for å møte virkeligheten. For eksempel, når man sier at Gud er god, da setter man Gud i sin egne forestillinger om godhet. Ut fra et bestemt punkt lager man et eget gudsbilde. Men det finnes et helt annet tankegang i Japan der jeg ble født og har vokst opp. Japansk tankegang, som er sterkt påvirket av zen-buddhisme, har lært meg å nullstille meg selv i møte med Gud. Gud er en transcendent virkelighet som vi ikke klarer å sette i våre menneskelige kategorier. Vi må bare sitte ved ham i ydmyk bønn om at han må vise seg for oss, slik han ønsker.

Hallesby skriver: «Og jo mer jeg lærer Gud å kjenne, jo bedre forstår jeg at Gud er og må være uforståelig. Det irrasjonelle, det overfornuftige ved Gud støtter ikke lenger min forstand. Jeg synes at det er innlysende at Gud må ligge noen streker over min smule forstand. Det hører sikkert med til å være Gud.»

Gud er totalt annerledes enn oss, fordi han er skaperen og vi er skapninger. At Gud er ett vesen og tre gudommelige personer, at Gud ble menneske i Jesus Kristus, at Jesus er sann Gud og sant menneske, etc., er Guds mysterier som vi ikke kan forstå med vår fornuft. Personlig synes jeg at disse mysterier er veldig vakre, og jeg ønsker å akseptere dem som mysterier i ydmykhet. Akkurat som en vakker solnedgang på horisonten, erfarer jeg at Guds mysterier er vakre, selv om jeg ikke forstår helt, men vil lovprise dem med stor glede. Jeg liker å gå opp til toppen av Fæsteråsen, fordi jeg kan se en flott utsikt mot havet. Det er spesielt så vakkert, særlig når solen går ned. Jeg forstår ikke helt hvor solnedgangen er så vakker, men blir grepet av dens vakre skjønnhet som jeg ikke kan uttrykke med ord.

Jesus sier: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» (Joh 12, 24) For å kunne erkjenne Guds uendelige storhet, må vi komme ut av vår begrenset erkjennelse ved en død. Men denne døden gjentas om igjen og om igjen så lenge som vi lever her på jorden. I denne prosessen vokser vår gudserkjennelse stadig mer og bærer mer frukt.

Amen.