• 1. april 2020

Illustrasjon av Luther

Vår diakon Heidi Merete Baird deler denne andakten om hva det vil si og ikke si å stole på Gud når det er krise, og at Luther kanskje ville kjent seg igjen i de tankene vi sitter med i denne spesielle tiden.

Korona, virus og smitte er i manges tanker disse dagene. Prøv selv å gå en dag uten å si eller lese et av de tre ordene! Ingen av oss som lever nå, har opplevd en pandemi før. Vi kan ikke spørre generasjonen over oss om råd. Vi kan føle det som om vi famler i blinde, som om det er tåke over neste uke, neste måned, neste år.

Noe lignende har ikke skjedd i vår levetid, i vårt land. Likevel er det ikke nytt med farlige, smittsomme sykdommer. Andre mennesker har erfaringer vi kan speile oss i og lære noe av. Om ikke annet kan det være godt å kjenne seg igjen, å vite at vi er ikke så alene i dette som det kanskje føles.

Martin Luther har mange skrifter, brev og læresetninger. Et som i 2020 ble uventet aktuelt er Luthers skrift «Er det tillatt å flykte fra dødelig pest?»

For å ta det selvsagte først: i 1527, da Luther skrev brevet, visste ingen om virus og dråpesmitte. Det man så var dødelig pest som spredte seg i områder, fra hjem til hjem, og til tider etterlot halvparten av de rammede døde. En del av det Luther sier i brevet er tydelig utgått på dato! Tankevekkende også å lese om mangel på sykehus. Om myndigheter og byer hadde lagt til rette for offentlig sykepleie, istedenfor pleie i hjemmene, hadde dette vært fint og fromt, skriver Luther.

Likevel forbauset det meg å se hvor mye som er aktuelt i dagens situasjon.

Det første temaet er at Luther tenker både på samfunnet, og på den enkelte. Han sier at lokale myndigheter og kirken ikke kan flykte blindt uten å sørge for at viktige oppgaver blir ivaretatt. Om for eksempel en dommer eller prest forlater byen, må han vite at noen andre overtar det ansvaret han har. Fellesskapet og din oppgave der, er viktig også i en krisesituasjon. Ingen lever bare for seg selv.

Når dette ansvaret er ivaretatt, gir Luther frihet til ulike reaksjoner. Han anerkjenner at kristne vil reagere forskjellig, tro eller tvile, risikere ulikt. «Man kan ikke plassere samme byrde på alle», konkluderer han.

Hensynet til den svake er viktig, og Luther ser med skrekk på det å etterlate sin neste i sykdom og nød. Samtidig forsvarer han det å ta vare på sitt eget legeme og liv, også for den kristne. Han nevner Moses på flukt i ørkenen og Paulus som ble smuglet ut fra en fiendtlig by, eksempler på troende som prøvde å redde sitt eget liv.

Det andre jeg stanset ved er at troen på Gud og hans makt ikke fritar oss fra å ta gode valg. Luther argumenterer at hvis du ser et hus som brenner, vil du løpe ut av huset, du vil hente vann, du vil ikke bare sitte inne i det brennende huset for å se hva Guds plan er. På samme måte om du er sulten og tørst, vil du spise og drikke. Luther viser til dem som vil overlate det hele til Gud, «det er som om et hus brenner i byen og ingen prøver å slukke brannen. Istedenfor gir de flammene fritt løp så hele byen brenner ned, mens de sier at om Gud ville, kunne han redde byen uten vann til å slukke flammene med». Her går Luther ut av bildet og sier «Nei mine kjære venner, det er ikke bra. Ta medisinen din, ta salve som kan hjelpe deg, rens huset, hagen og gaten, unngå personer og steder der ikke naboen trenger din hjelp eller har blitt frisk, og oppfør deg som en mann som vil slukke brannen i byen!»

Det tredje jeg legger merke til er at Luther setter pestfrykten inn i en større sammenheng. Vi lever alltid i fare, sier han, før eller siden skal vi dø. Han snakker om å synde på «den venstre hånden eller den høyre». Den venstre er å la frykten ta overhånd, å møte den syke med forakt og avsky, å miste troen på Guds omsorg. Den høyre er å «prøve Gud, å være overmodig, å blåse i alt som kan motvirke død og pest. … De sier at om Gud vil beskytte dem, kan han gjøre det uten medisiner eller vår forsiktighet. Det er ikke å stole på Gud, men å sette han på prøve. Gud har skapt medisiner og gitt oss intelligens så vi kan beskytte og ta vare på legemet og leve med god helse».

Det er nesten fem hundre år mellom Luther og meg, men likevel tror jeg Luther ville kjent igjen mye av det jeg føler og erfarer i dag. Hvordan kan jeg som kristen ta vare på meg selv og på fellesskapet samtidig? Hva betyr det å stole på Gud i en pandemi? Det er spørsmål både han og vi strever med.

Kanskje svaret mitt ligner Luthers: «Derfor skal jeg be Gud beskytte oss i nåde. Derfor skal jeg vaske, rense luften, dele ut og ta medisin, og unngå steder og personer der mitt nærvær ikke er påkrevd, så jeg ikke skal bli smittet og smitte andre». Og til syvende og sist, «finne mot i at vi alle er gjensidig bundet sammen».