• 13. april 2020

Emmaus-vandrerne

Vår kapellan Nobukazu Imazu deler noen betraktninger om dagens prekentekst, som er Luk 24,13–35 og handler om Jesus som viser seg for Emmaus-vandrerne.

Foto: Nobukazu Imazu.

---

I dagens prekentekst møter vi to av Jesu disipler som var på vei til en landsby som heter Emmaus, én kilometer fra Jerusalem. De var trofaste Jesu venner, selv om de ikke tilhørte apostelkretsen. De hadde fulgt sin mester, fordi de forventet at han skulle befri Israel. Men alt gikk ikke som de håpet. Jesus ble levert til romerne og ble korsfestet på Golgata. Noen dager etter fikk de høre at Jesu grav var tom, og undret seg over dette.

Det skjedde noe merkelig mens de hadde samtale om Jesus på vei til Emmaus. Plutselig kom Jesus selv og slo følge med dem, selv om de ikke skjønte at mannen var Jesus. Det står i Mal 3, 16: «De som frykter Herren, talte da sammen. Herren lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter Herren og ærer hans navn.» Gud setter stor pris på at hans troende venner vil snakke sammen om ham i hverdagen. Det er ikke nok å høre evangeliet om Guds kjærlighet om Jesus i kirker og forsamlinger, men åndelige samtaler blant de troende må være en naturlig del av vårt åndelige liv. Gud vil komme og lytte til oss når vi minner hverandre om ham i fortrolige samtaler.

Jeg føler ofte at det ikke er så lett å snakke om troen med mange norske kristne. Derimot har folk fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Sør-Amerika lettere for åpne seg for åndelige samtaler. Det henger sikkert sammen med at kristentroen er blitt privatisert blant mange kristne i Norge.

Men Hans Nielsen Hauge, en av de største skikkelsene i norsk historie, var meget opptatt av åndelige samtaler blant de troende. Han fikk et kall til å dele evangeliets glede, og reiste derfor rundt i hele landet for å fullføre sitt oppdrag. Han møtte mange mennesker under mange reiser, og det var også naturlig for ham å snakke om Jesus med fremmede mennesker på gaten. De gamle haugianerne hadde stor sans for vitnemøter for at de skulle få åndelig oppbyggelse.

Martin Luther mente at evangeliet er budskapet om hva Gud har gjort for menneskeslekten i Jesus Kristus, mens loven er Guds påbud om å oppfylle hans krav. Evangeliet peker på Jesu kors, mens loven avslører våre synder. Vi erkjenner oss som hjelpeløse mennesker, når vi ikke klarer å oppnå den hellige Gud ved å prøve å bli hellige og fromme i egen kraft. Da må vi bare høre på evangeliet for å hvile oss i Guds kjærlighet alene. Ifølge Luther, vil Gud formidle evangeliet på fire måter. Først gjennom prekener, for det andre ved dåpen, og for tredje gjennom nattverden. Og for det fjerde gjennom de kristnes gjensidige samtaler.

I kirker kan vi få evangeliet gjennom prekener, dåpen og nattverden. Men utenfor kirken kan vi få det gjennom samtaler med andre troende. Nå for tiden har vi vanskelig for å samle oss i menigheten, selv om vi kan få evangeliet via gudstjenester på nett. Derfor synes jeg av denne grunnen at det er ekstra viktig for oss å formidle evangeliet til hverandre gjennom åndelige samtaler (kanskje særlig via telefon!) i hverdagen for at vår tro fortsatt kan bevares og modnes.

Vi kan ikke alltid erfare Jesu nærvær i åndelige samtaler. Men da må vi huske det som står i dagens prekentekst. De to disiplene kjente ikke Jesus igjen med en gang. Likevel fortsatte de å tale om Jesus og inviterte ham til et måltid. Da skjedde det et under: «Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem.» (Luk 24, 31) Plutselig kunne de se Jesus igjen, selv om det var en kort stund. Vi trenger å snakke sammen om Jesus i tålmodighet uten å forvente å oppleve Jesu nærvær. Det kan vi erfare når vi forventer minst.

Amen!